Det siste tiåret er det blitt stadig mer snakk om nærhet til sluttbrukere, samarbeid på tvers, synergier mellom forretning og IT, samt at IT ikke lenger er et nødvendig onde, men heller en sentral og integrert del av de fleste selskapers daglige drift og forretningsstrategi.

Med bakgrunn i dette overrasker det meg stort når utviklere, uttrykt gjennom oppslag i kode24.no forteller; «- Uaktuelt å sitte i åpent landskap noen gang igjen».

Hvordan kan det ha seg at de samme utviklerne som i årevis har ropt høyt om at de ikke involveres i stor nok grad eller tidlig nok, nå uttaler seg over fortreffeligheten av hjemmekontor?

Jeg er enig i at det i et veletablert team, med et veletablert omfang, kan være store fordeler å kunne isolere seg på hjemmekontoret, slik at man kan få konsentrert seg om å løse disse oppgavene, uten forstyrrelser og avbrytelser.

I denne settingen er jeg overbevist om at nærhet til både hverandre og til kundene våre, har store fordeler sammenlignet med hjemmekontor.

Dette gjenspeiler jo imidlertid i svært liten grad hverdagen, i alle fall den hverdagen jeg kjenner, som konsulent. Tidsforløpet fra idé og igangsetting, til produksjonssatt kode, blir stadig kortere. Smidige utviklingsløp krever en kontinuerlig og tett kontakt med både sluttbrukere, forretningen, fagpersoner, funksjonelle arkitekter, designere, prosjektledere og andre. 

I denne settingen er jeg overbevist om at nærhet til både hverandre og til kundene våre, har store fordeler sammenlignet med hjemmekontor.

Som prosjektleder og konsulentleder er det ofte ikke i de formelle møtene jeg fanger opp de små, men viktige signalene. 

Signalene om at kunden ikke er nok involvert, men hvor du faktisk kan tilnærme deg hen på det tidspunktet hvor du ser at vedkommende har litt ledig tid, eller er i ekstra godt humør.

Signalene om at junioren, som er redd for å si fra, likevel ikke synes ting var så klart som vedkommende uttrykker i møtene, hvor du smidig kan gi et blikk til din seniorutvikler og få hen til å stikke bort og hjelpe junioren litt ekstra.

Signalene om at en medarbeider har en dårlig dag, slik at du kan legge ned litt ekstra krefter i å gjøre dagen god for vedkommende, med å by på en kanelbolle, eller ta en runde bordtennis midt på dagen, eller ta en gåtur i lunsjen, i stedet for i kantina.

Mye av dette mister man i en distribuert hverdag på hjemmekontor. 

Selvsagt kan mye løses med både teams, discord og andre digitale løsninger, men mye går også tapt. Det er ofte ikke i de formelle møtene at retning og faktiske beslutninger fattes. Det er ikke i de formelle møtene at de fleste muligheter og ideer dukker opp, men heller i de tilfeldige og sporadiske møtene ved kaffemaskina, når man går forbi en kollega i det åpne landskapet, eller når man begynner den uformelle idediskusjonen når man har en kort pause eller lunsj. Mye av dette mister man i en distribuert hverdag på hjemmekontor. 

Jeg er glad for at de digitale møteplassene har hatt en så god utvikling det siste året. Jeg er glad for at det i dag er normalen å ta digitale møter med video påslått, og jeg er glad for at det er økt aksept og forståelse for at man enkelte dager kan ta hjemmekontor, når man har behov for å fordype seg og konsentrere seg alene, uten avbrytelser. 

Jeg gleder meg imidlertid utrolig mye til hverdagen kommer tilbake og at fysisk oppmøte igjen blir normalen. Jeg er overbevist om at det både vil skape bedre og raskere løsninger og at det vil gi bedre samhandling både internt i teamene og mellom team og kunde.

Jeg gleder meg til kontorlandskapene igjen er fylt av produktive folk. Det er nemlig der og da at magien skjer!