Jeg begynte som nyutdannet (graduate) i Alv i januar i år, og har allerede jobbet et halvt år i prosjekt. Som nyutdannet har denne tiden både vært utfordrende, og utrolig givende. Det har vært en vanvittig læringskurve og hvis det er en ting som er sikkert, så er det at du som nyutdannet havner i ukjente situasjoner. Mange ukjente situasjoner.

Derfor er en viktig egenskap som (fersk) IT utvikler, å være uredd for oppgaver man aldri har gjort før. Jeg ville ikke kommet langt (ei heller noensinne blitt ansatt hos Alv) som konsulent, dersom jeg bare ville holde meg til bransjer og domener jeg allerede er sterk i. Jeg ser at kollegaene mine som mestrer å gi tidlig verdi til kunden, har en høy omstillingsevne, og selvtilliten til å vite at de lærer seg dette også. Denne selvtilliten kommer imidlertid ikke av seg selv.

Selv om mange i dag vil omtale meg som «utadvendt», «tøff», og at jeg tar nye oppgaver på strak arm, har det ikke alltid vært sånn. For meg har det vært en treningssak, og i denne bloggposten vil jeg fortelle om hvordan jeg har gått fra å være veldig sjenert, til å oppsøke utfordrende situasjoner.

(...) jeg fulgte ett prinsipp: «alt som gjør deg redd – det skal du gjøre».

Jeg var altså enormt sjenert, men jeg ønsket å endre på det. Derfor valgte jeg å gå hardt ut. Det vil si, at jeg fulgte ett prinsipp: «alt som gjør deg redd – det skal du gjøre». Alt som kunne få meg til å se dum ut skulle gjøres.

Jeg visste at det her kom til å gjøre vondt. For den enkle veien for ikke å tape ansikt er å minimere antall ting jeg gjør som kan resultere i en ugunstig situasjon. Men dette lærte jeg jo ingenting av. Derfor bestemte jeg meg for å maksimere antall situasjoner der jeg er uerfaren, og på denne måten opparbeide meg verdifull erfaring i form av høy eksponering for stressfylte oppgaver.

Sterkere på ukomfortable settinger

Det er mange ganger jeg har holdt presentasjoner der jeg har sagt noe feil. Jeg har flere ganger fått tilbakemeldinger på ting som faktisk er ganske krise. Følelsen jeg har fått de gangene har vært at verden raser sammen. Det er ingen tvil om at jeg med min metode har opplevd flere slike «tabbe»-situasjoner enn jeg praktisk talt hadde trengt for å være klar for arbeidslivet og det å være «voksen». Men jeg mener at jeg med denne ekstreme mengden ukomfortable erfaringer, også har blitt sterkere og tryggere enn jeg hadde vært uten.

Nå, snart 7 år etter jeg første gang tok dette valget (om å gjøre ting som skremte meg), er det sjeldent jeg kommer i situasjoner jeg ikke klarer å stå i uten å bli stressa. Jeg syns nå det er kult å holde presentasjoner – for da får jeg delt noe jeg har lært, laget eller tenkt med kollegaer, kunder eller kjente. Jeg elsker å bli kjent med nye folk – til det punktet at jeg må holde igjen hvor mye sosialt jeg har tid til i en uke. Og ikke minst, jeg syns noe av det mest verdifulle kollegaene mine kan gi meg, er ærlige tilbakemeldinger. Dersom jeg får tilbakemelding om at jeg kan være for streng, tar for mye plass eller har gjort noe feil, så er ikke dette kritikk på meg som person, men heller en mulighet til å forbedre meg. Jeg vil ha feedback, for jeg vet at jeg ikke vet noen ting.

Tryggere i rollen som graduate

Jeg har også fått en selvtillit på at (nesten) alt kan overkommes. Og dette er jeg utrolig stolt av. Hadde jeg fortsatt å begrense hvilke oppgaver jeg ville gjøre ut ifra hva jeg syns var skummelt/komfortabelt, så hadde jeg vokst opp til å være utrolig hemmet, med lavere selvtillit på hva jeg vet jeg mestrer. Men jeg har endt opp på motsatt side av spekteret – det er lite jeg tror jeg ikke kan få til. Og dette gjør meg veldig trygg i rollen som graduate – for det er ingen tvil om at jeg kommer til å gjøre ting feil! Men det skremmer ikke meg.

Dette er en av prosessene jeg fokuserer på for å bli en rå IT konsulent. Gulroten som frister meg til å stadig leve i ytterkanten (og utenfor) hva jeg syns er komfortabelt, er at jeg på den måten utvider definisjonen av hva som er «komfortabelt» for meg.

Det jeg før syns var skummelt, er nå en spennende utfordring.

Det som er interessant med dette å «gjøre alt som gjør deg redd», er hvordan oppfatningen min endres rundt hva som er skummelt, samtidig som jeg har utvidet komfortsonen min. Da jeg var 18, var min oppfatning av hva som var «så skummelt at jeg vil heller døøø», typ å snakke høyt i en forsamling, si noe som var dumt, eller levere et resultat som var sub par som jeg fikk kjeft for. Dette er barnemat nå 😉

Nå begynner det å pushe komfortsonen å bli en del av livsstilen min. Jeg er glad for at jeg er i et miljø der jeg stadig får spennende og morsomme utfordringer jeg blir utfordret til å ta på strak arm. Det jeg før syns var skummelt, er nå en spennende utfordring. Og det er sånn jeg vil ha det.