De største utfordringene med å ro i 40 dager er uten tvil fysikk og mentalitet. Jeg må helt ærlig innrømme at jeg fortsatt er veldig spent på hvordan jeg takler 40 dager på sjøen, i skiftende vær, 2 timer på og 2 timer av, med tre andre personer, på åpent hav. Jeg husker godt en av de første tingene jeg gjorde da jeg bestemte meg for å bli med på opplegget. Det var å ro 10 000 meter på romaskin. Jeg liker å ha en benchmark, noe å måle meg opp mot. Det motiverer meg. Er det noe jeg visste jeg kom til å trenge i året som kom, så var det motivasjon.

10 000 meter på romaskinen tok meg da rett i underkant av en time. Det var tilsvarende et halvt skift. Riktig nok med betydelig høyere frekvens enn hva vi kommer til å ha, men likevel. Blodsmaken i munnen, blemmene i hendene og utmattelsen jeg kjente etterpå er noe jeg husker godt den dag i dag. Nå er det kun 2 uker til vi reiser ned til startlinjen. Vi har rodd over 1000 kilometer, og tilbakelagt et treningsregime jeg aldri har gjennomført tidligere. I denne bloggposten vil jeg fortelle litt om hvordan jeg, og vi som lag, har forberedt oss på den 40 dager lange roturen.

Som å ha to jobber

Timeplanen min ble drastisk endret i det jeg valgte å si ja til dette prosjektet. Hele laget var enig om en regel, og det var at jobb kom først, men utover det var vi alle villige til å vie veldig mye tid til å forberede ro-turen. I tillegg til jobb og sosialisering måtte jeg nå få plass til sponsormøter i lunsjpausen, lagmøter etter jobb og mange timer trening i uken. På mange måter har det føltes ut som jeg har hatt to jobber. Når jeg ser tilbake på året som har gått er jeg egentlig ganske fornøyd med balansen jeg har hatt. Det har blitt færre barbesøk med venner, jeg har stått over litt for mange familiebesøk, og jeg har mistet en god del arrangementer med jobben. Likevel føler jeg at jeg har fått vært med på det viktigste.

I oktober arrangerte Enginoars galla i England der familie, venner og sponsorer deltok.

Den første måneden etter jeg ble med, prioriterte jeg å skaffe meg oversikt over hva som måtte gjøres og hvilke frister det var å overholde. Konsulentferdighetene kom veldig godt til nytte når det kom til å filtrere oppgaver mellom «må gjøres» og «bør gjøres», og for å få satt sammen en prioritert liste. Etter å ha gått gjennom alt satt hele laget igjen med en god plan for hva som måtte gjøres, men listen var fremdeles uendelig lang.

Om jeg ikke er fysisk forberedt, og ender opp med å ikke klare å ro, så går det direkte ut over de andre som da må dra min del av lasset.

Helt på toppen av gjøremålslisten var det å skaffe finansiering til prosjektet via sponsorer. Det er ikke til å stikke under en stol at både båt og utstyr koster mye penger å anskaffe. Problemet var bare at vi ikke hadde en million kroner å legge ut privat. Noe av det som har vært mest utfordrende er nettopp det evige jaget etter sponsorer. Som også fremdeles pågår. Til tider har det føltes som å stange i en vegg, og det er frustrerende når man ikke får svar på 9 av 10 mail. Til gjengjeld føles det ubeskrivelig godt når vi lander nye sponsorer, og vi er evig takknemlig for de vi har fått med på laget. Etter mye jobb har vi klart å samle inn nok penger til å gjennomføre turen, og vi er sikre på at vi sitter igjen med en god sum til Ingeniører uten Grenser. Vi har enda et godt stykke igjen før vi når målet vårt om en million kroner, men vi håper å nå det før vi krysser målstreken!

Hva var utgangspunktet? Fysiske forberedelser

Siden jeg sluttet på fotball i 10. klasse har jeg ikke trent systematisk. Siden den gang har jeg løpt halv-maraton, maraton, gjennomført triatlon, og deltatt i sykkelritt på over 150 km. Felles for alle løpene er at jeg nesten ikke trente til dem. Når det kommer til å ro over et verdenshav ser jeg litt annerledes på det. Det er det to grunner til. Den første er at jeg nå er en del av et lag. Om jeg ikke er fysisk forberedt, og ender opp med å ikke klare å ro, så går det direkte ut over de andre som da må dra min del av lasset. Den andre grunnen er enkelt og greit at dette prosjektet er i en helt annen skala enn alt annet jeg har gjort før. Jeg vet at det kommer til å gjøre vondt fysisk, men ved å komme meg i mitt livs beste form, så håper jeg at jeg kan klare å begrense smerten, eller iallfall hvor tidlig den kommer.

Gjennom året som har gått har jeg lagt ned flere timer enn noen gang før på trening. Hovedprioriteten vår har vært å bruke så mange timer som mulig på tur med båten. Tid, logistikk og kost har imidlertid satt en grense for hvor mye som er mulig å få til. Vi har derfor også brukt mye tid på ro-maskin og ren styrketrening. Det finnes dessverre ikke satte treningsprogram for havroing på lik linje som for maraton, men vi håper at vi har jobbet i riktig retning.

Matinntak for 60 dager: Her er et utvalg av matrasjonene som skal med. Det er nemlig pålagt fra arrangøren at man skal ha med mat for 60 dager. Det er mye Real turmat...

En stor motivasjonsfaktor for min egen del har vært å måle fremgangen underveis. Forskjellen fra den første 10 000 m økten på romaskinen til i dag er enorm. Under den første økten brukte jeg oppunder en time på å fullføre. Gjennomsnittspulsen min var over 170, og jeg måtte ta meg 2 små pauser underveis for å klare å gjennomføre. Denne uken rodde jeg samme distansen på under 45 minutter, uten pauser og med puls på 140. I knebøy og benkpress trener jeg nå med det som var maks-vekten min for et år siden.

4 uker igjen – hva gjenstår?

Det er nå virkelig ikke lenge igjen til vi forlater land og begynner å ro utover mot intet. De aller fleste forberedelsene er i boks. Vi har bestått testen for skipsradio-lisens, lært oss navigasjon og sjøkart, gjennomgått førstehjelpskurs for sjøfolk og lært oss å håndtere nødutstyr og nødsituasjoner. Det viktigste som gjenstår for oss nå er å få inn de siste sponsorene, få skaffet en backup-watermaker og gjøre siste finpuss på næringsplanen. Det er en ganske overkommelig liste sammenlignet med hva vi hadde å jobbe med for bare et par måneder siden.

Nå har vi tatt våre siste åretak frem til vi står på startstreken i La Gomera 12. Desember. (...) I løpet av sommeren har vi tilbrakt over 250 timer om bord, og tilbakelagt over 1000 km.

Vi har også begynt å stille høyere krav til hverandre når det gjelder trening. Jeg syntes alle på laget har vært flink til å trene det siste året, men alvoret setter virkelig inn nå som det ikke er mange dagene igjen til avreise. Vi har derfor startet opp Strava-challenges med konkurranse om å ro mest, og sender bilder til hverandre av alle treningsøkter. Å motta bilder av at de andre på laget trener hjelper virkelig på motivasjonen om det er en dag hvor det er vanskelig å komme seg over dørstokkmila.

Nå har vi tatt våre siste åretak frem til vi står på startstreken i La Gomera 12. Desember. Båten er pakket med meste av utstyret og er på vei gjennom Europa. I løpet av sommeren har vi tilbrakt over 250 timer om bord, og tilbakelagt over 1000 km. I neste bloggpost kommer jeg til å dele mer om hvordan livet har vært om bord, hvilke feil vi har gjort, hva vi har lært og hvordan det er å leve sammen med 3 andre personer på så lite plass.

Følg oss gjerne på Instagram: https://www.instagram.com/enginoars/