Om knappe to uker er permisjonen min med Dagny over, og jeg er tilbake i full jobb igjen. Det blir rart å legge bak seg 8 måneder med permisjon. Men denne gangen har det vært en litt annen type permisjon enn den tradisjonelle som jeg valgte med det første barnet mitt Alfred.

De fleste vet hvordan det er å komme hjem, spise middag etter en hektisk dag, og legge seg på sofaen, for å så føle at dørstokkmila er lang. Likevel er det mange som velger å komme seg opp av sofaen, og jogge seg en tur. Det er ikke behagelig alltid, det er ikke avslappende, det er ikke nødvendigvis det som føles best, men det gir noen noe. Litt sånn vil jeg si det er og har vært å ha gradert permisjon. Det har ikke vært avslappende eller behagelig alltid, men jeg har ikke gått glipp av så mye som jeg hadde gjort om jeg hadde vært helt borte.

Det betyr ikke at jeg mener at alle som har full permisjon er late og ligger på sofaen! Jeg vet selvfølgelig bedre enn det. Hver baby, hver livssituasjon og hver jobb er ulik. Men akkurat min situasjon denne gangen var sånn at jeg valgte å jobbe med baby.

Kan man få i både pose og sekk?

Jeg har hatt gradert permisjon - permisjon en prosentandel og jobbet en prosentandel. Men det som kanskje er litt annerledes enn det mange som har gradert permisjon gjør, er at jeg har hatt Dagny 100% av tiden. Jeg har altså jobbet med baby, og det var planen min helt fra jeg ble gravid. Fordi jeg ville "ha det beste av begge verdener". Få både i pose og sekk, om du vil. Og det gjorde jeg. Jeg fikk jobbe og være med Dagny. Det var mange ting jeg ikke fikk - jeg fikk for eksempel ikke så veldig mye avslapning, ikke så mange rolige stunder og ikke så mye søvn på dagtid.

Vi er utrolig heldige i Norge, hvor vi har gode permisjonsordninger og garantert barnehageplass. Vi er heldige som har permisjon som er øremerket fedrene, og vi er heldige som har arbeidsgivere som må legge til rette for at folk velger å få barn. Vi har et godt system, som de aller fleste velger å benytte seg av. En boks som de aller fleste velger å holde seg innenfor, og det er supert. Men jeg vil slå et slag for at det også skal være lov og mulig å tenke litt utenfor boksen. De samme løsningene passer ikke nødvendigvis for alle familier, eller for alle kvinner som får barn. Det kan være befriende også, å vite at man ikke trenger å kjøre akkurat den permisjonspakken som alle andre gjør. Når det er sagt så har jeg gjort det også. Jeg hadde full permisjon i 8 måneder med førstemann, Alfred, og jeg trivdes ganske godt med det. Men med nr 2 var jeg klar for å løse det på en litt annen måte.

For denne gangen hadde jeg vært med å starte opp Alv. Da vi startet Alv visste jeg at jeg ville ha enda et barn, og jeg visste at Alv kom til å forandre seg så mye på 8 måneder, at jeg kom til å gå glipp av helt ekstremt mye om jeg skulle være helt borte. Så jeg bestemte meg ganske tidlig for at jeg skulle jobbe i permisjonen.

Jeg var redd for hva andre tenkte

Jeg kunne selvfølgelig tatt en kortere permisjon, kommet raskere tilbake, og gått glipp av mindre sånn sett. Jeg kunne ha slått et slag for at mannen burde steppe opp. Men jeg ville være med babyen min jeg. Jeg ville amme. Jeg ville ikke være kortere med henne. Jeg ville også være med på jobb. De to tingene kombinert, gjør selvfølgelig sånn at det er mange andre ting man må velge bort. Det gjør også ting ganske slitsomt og vanskelig av og til. Det gjør så man tviler på om man velger riktig, og så man er redd for hva andre tenker.

Det er lett å tenke at når man velger annerledes enn andre, så velger man feil. At det er noe man ikke har tenkt på, noe som gjør at man ikke ser det lure som alle andre har skjønt eller funnet ut.

I starten prøvde jeg å skjule at jeg jobbet så mye for familie og venner og alle egentlig. Fordi jeg var redd for hva folk ville tenke, for folk har sterke meninger om sånt. Men jeg er ikke så redd lenger. Det var en setning jeg leste i en bok som gjorde at jeg plutselig så annerledes på det. "Man må tørre å være dirigent i eget liv" skriver Petter Stordalen i boken sin "Endelig mandag". Det endret noe for meg. Det er lett å tenke at når man velger annerledes enn andre, så velger man feil. At det er noe man ikke har tenkt på, noe som gjør at man ikke ser det lure som alle andre har skjønt eller funnet ut. Men det er ikke det som skjedde her, jeg hadde tenkt godt gjennom dette.

Jeg har vært heldig på flere måter, for det er selvfølgelig ikke alle jobber, livs- eller arbeidssituasjoner hvor det er mulig å jobbe mens man har en baby. Jobben min er veldig fleksibel, jeg kan gjøre mye av oppgavene mine mer eller mindre når som helst på døgnet. Jeg har ikke vært i oppdrag hos en kunde, eller jobbet med noe som har vært veldig tidskritisk eller som har hatt korte deadlines. I tillegg har jeg en leder og mange kollegaer som har hjulpet meg, vært fleksible og lagt til rette for at det skulle gå bra. Og sist, men ikke minst, jeg har hatt et barn som er friskt og ammingen har gått helt greit. Alt dette har vært ting som har gjort det hele mulig.

Mange spør seg kanskje selv hvorfor man egentlig skulle ville jobbe i permisjonen med babyen sin? Det er snakk om noen måneder, og man får tiden aldri tilbake. Og jeg ser den, jeg skjønner at det ikke er for alle. For meg tror jeg det handler mest om at jeg trenger å føle meg litt som meg selv, spesielt når det er store endringer som skjer. Et barn er en stor endring, og for meg å ha noe normalt i en hverdag som plutselig blir veldig annerledes, er noe som gir meg energi og som gjør at de nye tingene føles mer håndterbare. Andre har kanskje andre ting de gjør for å føle seg normale, eller for å holde litt fast i de tingene i livet som gjør at de har det bra med seg selv.

En plan som gikk i vasken 7 uker før termin

Planen min var å starte med å ta full permisjon, for å så starte å jobbe litt etter noen uker. Sånn ble det ikke, for Dagny kom nesten 7 uker før tiden. Ingen «handover» var ferdig, og kalenderen var full. Det gjorde så det hele fikk en kickstart.

Jeg ble først innlagt på sykehuset hvor de prøvde å stoppe fødselen i noen dager. Det å ha noe å gjøre mens jeg lå alene i et delvis Korona-stengt sykehus, koblet til et intravenøsstativ, det hjalp litt for meg. Andre synes kanskje det er galskap, men det hjalp meg å ha noe å distrahere meg med.

Etter Dagny ble født var jeg på sykehuset med henne i ca 2 uker. Da satt jeg mye alene på et rom, uten mulighet for å se eller snakke med noen andre enn de som jobbet der. Å kunne gjøre noe som føltes litt normalt mellom mating, stell, babykos og undersøkelser, var noe jeg satte pris på. Og selv om jeg selvfølgelig ganske raskt fikk overlevert de viktigste oppgavene til andre, så fortsatte jeg egentlig bare å jobbe litt uten noe særlig opphold.

10 tips til andre som vil prøve det samme som meg

Så hvorfor skriver jeg alt dette? Jeg skriver det vel for å vise at man står fritt til å løse permisjon og det omkring å få baby på den måten man selv ønsker det. Kanskje passer måten jeg har valgt å løse det på for flere der ute? Kanskje kan mine erfaringer hjelpe dem noe?

Her kommer de i alle fall, oppsummert i 10 punkter over ting jeg har lært, ting som har fungert for meg og ting som ikke har fungert.

1. Faste fridager var en av de tingene jeg skjønte at jeg trengte etter hvert – det kommer alltid til å være nok å gjøre, det er like greit å bare sette en eller flere faste dager hvor man planlegger å ha ordentlig fri.

2. Jeg snakket ganske mye med sjefen min om det på forhånd, for å avklare både hans og mine forventinger. I tillegg er det nok lurt å legge til rette for ganske stor grad av fleksibilitet, siden man ikke vet hvordan ting blir den første tiden.

3. Jeg laget et praktisk oppsett på hjemmekontoret helt fra starten av, med ammepute og babyseng. Det hjalp meg mye, i tillegg var det veldig koselig å jobbe og sitte og se på babyen min mens hun sov.

4. Det er lurt å være fleksibel, og bruke fleksibiliteten en gradert permisjon burde gi – det kommer netter og påfølgende dager som er vanskelige. Eller bare dager hvor ting er vanskelig. Si fra! Gjør mindre de dagene eller ta fri.

5. De dagene det skjærer seg totalt så kan det kanskje være like greit å bare dra hjem. Det er nok noen møter jeg bare burde ha droppet, både for Dagny sin, min og for andres del.

6. De dagene det går bra synes faktisk de fleste at det er koselig med en baby til stede.

7. Jeg fikk gjort mye mer da Dagny var mindre, enn det jeg gjør nå. Det kan være lurt å legge opp oppgaver og ansvar etter det.

8. Gode systemer og rutiner er essensielt. Sånn som for eksempel å ha med ekstra skift til både babyen og deg selv om man skal inn på kontoret.

9. I tillegg burde man nok like jobben sin godt, og ha bestemt seg for å gå for det på forhånd – noe jeg gjør og hadde gjort. For det har vært vanskelig nok til at jeg har hatt lyst til å gi opp noen ganger.

10. (Prøv) å ikke bry deg om hva andre tenker om deg. Som Stordalen sier – man må tørre å være dirigent i eget liv.

Jeg har lært mye om meg selv, og kollegaene mine har nok lært en del nytt om meg også i prosessen. Spesielt de som har snakket med meg etter søvnløse netter og vanskelige dager. Men sånn er livet av og til.

Det har vært utrolig fint, slitsomt og annerledes å få baby og jobbe. Jeg har lært mye om meg selv, og kollegaene mine har nok lært en del nytt om meg også i prosessen. Spesielt de som har snakket med meg etter søvnløse netter og vanskelige dager. Men sånn er livet av og til. Selv om jeg nå har en baby som snart er 8 måneder, og som skal være med pappaen sin de neste månedene på dagtid, så vet jeg at det er en stund til søvnløse netter og noen vanskelige dager forsvinner. Men det føler jeg meg ganske godt forberedt til å håndtere nå.

Til slutt vil jeg si at det med å jobbe under permisjonen sin på ingen måte er et krav eller noe vi oppmuntrer folk til i Alv. Vi har foreldrepermisjon og vi dekker mellomlegget mellom det man får av NAV og lønnen din, og vi er ikke annerledes enn andre på dette. Men om noen skulle ønske å jobbe litt i permisjonen sin, fordi det er riktig for dem, så er det selvfølgelig noe vi legger til rette for.